Kanton Beynat

Der Kanton Beynat ist ein ehemaliger französischer Kanton im Département Corrèze und in der damaligen Region Limousin. Er umfasste sieben Gemeinden im Arrondissement Brive-la-Gaillarde; sein Hauptort (frz.: chef-lieu) war Beynat. Die landesweiten Änderungen in der Zusammensetzung der Kantone brachten im März 2015 seine Auflösung.

Der Kanton Beynat lag im Mittel auf 366 m, zwischen 126 m in Aubazines und 581 m in Beynat.

Der Kanton bestand aus sieben Gemeinden:

Allassac • Argentat • Brive-la-Gaillarde-1 • Brive-la-Gaillarde-2 • Brive-la-Gaillarde-3 • Brive-la-Gaillarde-4 • Égletons • Haute-Dordogne • L’Yssandonnais • Malemort-sur-Corrèze • Midi Corrézien • Naves • Plateau de Millevaches • Saint-Pantaléon-de-Larche • Sainte-Fortunade • Seilhac-Monédières • Tulle • Ussel • Uzerche

Argentat | Ayen | Beaulieu-sur-Dordogne | Beynat | Bort-les-Orgues | Brive-la-Gaillarde-Centre | Brive-la-Gaillarde-Nord-Est | Brive-la-Gaillarde-Nord-Ouest | Brive-la-Gaillarde-Sud-Est | Brive-la-Gaillarde-Sud-Ouest | Bugeat | Corrèze | Donzenac | Égletons | Eygurande | Juillac | Lapleau | Larche | La Roche-Canillac | Lubersac | Malemort-sur-Corrèze | Mercœur | Meymac | Meyssac | Neuvic | Saint-Privat | Seilhac | Sornac | Treignac | Tulle-Campagne-Nord | Tulle-Campagne-Sud | Tulle-Urbain-Nord | Tulle-Urbain-Sud | Ussel-Est | Ussel-Ouest | Uzerche | Vigeois

Labico

Labico ist eine Gemeinde in der Metropolitanstadt Rom in der italienischen Region Latium mit 6379 Einwohnern (Stand 31. Dezember 2015). Sie liegt 50 Kilometer östlich von Rom zwischen Palestrina und Valmontone.

Labico liegt im Tal des Sacco, zwischen den Albaner Bergen und den Monti Prenestini.

In der Antike hatte hier, an der Via Labicana (heute Via Casilina SS 6), die römische Familie Longus ein Landgut, den Fundus Longianus. Dieser Name entwickelte sich bis in die Neuzeit zu Lugnano. 1888 nahm die Gemeinde den Namen Labico an, da man fälschlicherweise dachte das antike Labicum wäre der Vorgängerort gewesen. Nach moderner Forschung, lag Labicum jedoch anstelle des heutigen Monte Compatri.

Quelle: ISTAT

Andrea Giordani (Bürgerliste) wurde im Mai 2007 zum Bürgermeister gewählt.

Affile | Agosta | Albano Laziale | Allumiere | Anguillara Sabazia | Anticoli Corrado | Anzio | Arcinazzo Romano | Ardea | Ariccia | Arsoli | Artena | Bellegra | Bracciano | Camerata Nuova | Campagnano di Roma | Canale Monterano | Canterano | Capena | Capranica Prenestina | Carpineto Romano | Casape | Castel Gandolfo | Castel Madama | Castel San Pietro Romano | Castelnuovo di Porto | Cave | Cerreto Laziale | Cervara di Roma | Cerveteri | Ciampino | Ciciliano | Cineto Romano | Civitavecchia | Civitella San Paolo | Colleferro | Colonna | Fiano Romano | Filacciano | Fiumicino | Fonte Nuova | Formello | Frascati | Gallicano nel Lazio | Gavignano | Genazzano | Genzano di Roma | Gerano | Gorga | Grottaferrata | Guidonia Montecelio | Jenne | Labico | Ladispoli | Lanuvio | Lariano | Licenza | Magliano Romano | Mandela | Manziana | Marano Equo | Marcellina | Marino | Mazzano Romano | Mentana | Monte Compatri | Monte Porzio Catone | Monteflavio | Montelanico | Montelibretti | Monterotondo | Montorio Romano | Moricone | Morlupo | Nazzano | Nemi | Nerola | Nettuno | Olevano Romano | Palestrina | Palombara Sabina | Percile | Pisoniano | Poli | Pomezia | Ponzano Romano | Riano | Rignano Flaminio | Riofreddo | Rocca Canterano | Rocca di Cave | Rocca di Papa | Rocca Priora | Rocca Santo Stefano | Roccagiovine | Roiate | Rom | Roviano | Sacrofano | Sambuci | San Cesareo | San Gregorio da Sassola | San Polo dei Cavalieri | San Vito Romano | Sant’Angelo Romano | Sant’Oreste | Santa Marinella | Saracinesco | Segni | Subiaco | Tivoli | Tolfa | Torrita Tiberina | Trevignano Romano | Vallepietra | Vallinfreda | Valmontone | Velletri | Vicovaro | Vivaro Romano | Zagarolo

Waco Female College

Waco Female College was chartered on February 11, 1860, as a consolidation of Waco Female Seminary and Waco Female Academy. Although it was under the supervision of the Methodist Church, the college was to be nonsectarian. As early as April 1856 the local Baptist preacher noted that „the Methodists are now getting subscriptions to build a Female College and noble efforts are being made.“ It may be that one or both of the two constituent schools named in the charter never actually materialized. The college, or the school that was the forerunner of the college, opened in September 1857. By the fall of 1858 the school was advertising itself under the name Waco Female College. The institution may have gone through a transitional phase under the charter granted on February 16, 1858, of Waco Union Female Institute. This possibility is suggested by the word „union“ in the name of the institute, and by the fact that a historian of Texas Methodism refers once to the college as „Waco Female Institute.“ The college, or its predecessor, was originally presided over by Franklin C. Wilkes, the local Methodist preacher. He was succeeded by Rev. William McKendree Lambdin, Pinckney Downs, and F. P. Maddin, who became the school’s first permanent president in 1859. The college erected a substantial main building in 1859–60 on a square that had been reserved for a female college in the original plat. A boarding department was added in 1872, and in 1883 kindergarten and primary departments were added to the preparatory and collegiate departments. Enrollment rose from 126 students in 1883 to 202 in 1893. The college moved to a new 13½-acre site on the outskirts of Waco, TX about 1892 but closed in 1895 as a result of financial difficulties, probably caused by its recent expansion combined with the panic of 1893. Its properties were purchased by Add-Ran Christian University, a forerunner of Texas Christian University. The 1860 charter noted that the school was to be conducted under the auspices of the Texas Western Conference of the Methodist Episcopal Church, South. In 1869 the institution became an officially designated school of the Central Texas Conference, and by 1876 it was operating under the supervision of the Northwest Texas Conference.

Jemen

Koordinater:

Jemen (arabisk: اليَمَن‎ al-Yaman), offisielt Republikken Jemen (arabisk: الجمهورية اليمنية‎ Al-Jumhūriyyah al-Yamaniyyah), tidligere skrevet Yemen er en republikk sørvest på den arabiske halvøy. Landet grenser til Saudi-Arabia, Rødehavet i vest, Oman i nordøst og Adenbukta i sør. Grensen mot Saudi-Arabia er ikke endelig fastlagt, mens grensen mot Oman ble fastlagt i 1995.

Jemens status som flerpartistat er mer nominell enn reell. Partiet Den allmenne folkekongressen (Arabisk: المؤتمر الشعبي العام) har full kontroll over både regjering og parlament. Statsministeren velges ut av presidenten, som har stor politisk makt. Jemens første president, Ali Abdullah Saleh, var president siden Jemen ble slått sammen og fram til opprøret i Jemen i 2011-2012, og i tolv år før det i Nord-Jemen.

Jemen kommer heller ikke pent ut av nøytrale rapporter. De rangerer på 133.-plass i FNs rangering av land etter menneskelig utvikling. De rangerer som nummer 129. mest fredelige landet av 149 land i Global Peace Index. Landet ligger også på en delt 146.-plass (av 167 land) i The Economists rangering av de mest demokratiske land, og sorterer under autoritære regimer. Ifølge World Economic Forum er Jemen verdens minst likestilte land blant de 134 land som er blitt undersøkt. Jemen er også det fattigste landet på den arabiske halvøya.

En gammelt latinsk betegnelse for dette området er Arabia Felix («Det lykkelige Arabia»).

Jemen er det nest største landet i utstrekning på den arabiske halvøy. Landet er noe større enn Spania, og er nummer 50 på en liste over verdens stater etter areal (om enn denne opererer med EU og Grønland, begge er foran Jemen). Jemen ligger i det sørlige hjørnet av den arabiske halvøy, og grenser til Saudi-Arabia i nord, Oman i øst, Rødehavet i vest og Adenbukta i sør. Det er også kort avstand til land på andre siden av Rødehavet, da Djibouti, Somalia og Eritrea. På det trangeste, ved Bab el-Mandeb, eller «Tåreporten», skiller det bare 30 kilometer mellom Jemen og Djibouti. Jemen har en kystlinje på 1 906 kilometer.

Jemens største øy er Sokotra (3 796 km², litt mindre enn Østfold), som ligger utenfor østkysten av Afrika, 350 kilometer sør for Jemens fastland. Øya har vært isolert fra resten av verden i lang nok tid til at den har sitt helt unike dyre- og planteliv, noe som har medført at øya står på UNESCOs verdensarvliste. Øyas dyre- og planteliv kan minne om Galápagos i det at den har utviklet seg uavhengig av resten av verden, og for eksempel Kanariøyene i at den geografisk tilhører Afrika, men politisk ikke gjør det. Hanish-øyene i Rødehavet, mellom Jemen og Eritrea, tilhører for det meste Jemen.

Landskapet i Jemen er kontrastfylt, fra det fruktbare høylandet i vest til den golde kysten og det fjellrike innlandet i øst. Det dominerende klimaet er varmt, tørt ørkenklima, bortsett fra høylandet i vest, hvor det er litt kjøligere. Langs kysten til Rødehavet kommer temperaturen opp i 40 grader, mens de gjennomsnittstemperaturen er omtrent 21 grader i høylandet.

Jemens høyeste punkt over havet er fjellet Jabal an Nabi Shu’aib (Fjellet til profeten Shu’aib), som strekker seg 3 666 meter over havet. Fjellandene har flere V-daler som ligger tørre om sommeren. Jemen har ingen permanente elver, men når snøen på de høyeste fjellene smelter, oppstår noen kortvarige elver. Den nordøstre del av Jemen tilhører Rub al Khali, eller «den tomme fjerdedel», en av verdens største sandørkener. Svært få mennesker bor der, og det er heller ikke noe særlig planteliv.

I høylandet er det ofte steppevegetasjon, med forskjellig vegetasjon, blant annet akasietrær, tamarind og skruepalmer. I de mer fruktbare områdene av Jemen finnes det blant annet fiken og sitrontrær. Biogeografisk sett hører Jemen sammen med Afrika, ikke med Asia, det er den store arabiske ørkenen som danner en grense mot den palearktiske økosonen. Jemen har 69 pattedyr, inkludert klippegrevling, kappebavian (Papio hamadryas), ørkenrotter, mus, flere arter av flaggermus, småhvaler, karakaler og gaseller. Det antas at Blandfords rev også finnes i Jemen, men den er ikke påvist. Ulv, gullsjakal og steinbukk er ofte å se. I tillegg til pattedyr har Jemen 20 rovfuglarter, blant annet flere gribber, og også gjøglerørn (Terathopius ecaudatus) og klippeørn (Aquila verreauxii). Det er over 100 reptiler, men bare 7 amfibier, som gitt Jemens tørre klima med svært få permanente våtområder ikke er så rart. Jemengaselle («Dronningen av Sabas gaselle», Gazella bilkis) er ikke observert siden 1951, og anses som utryddet.

Jemen har en av de høyeste fødselsratene i verden, og i snitt føder en jemenittisk mor seks barn. Man regner med at Jemens befolkning øker med 700 000 mennesker hvert år. Befolkningen har de siste årene eksplodert, fra 4.3 millioner i 1949 til rundt 19 millioner i 2004. Det er blitt antatt at befolkningen i 2010 er på 23,4 millioner. Regjeringen sa i 2008 at det skulle igangsettes en plan for reduksjon av fødselsraten, i hovedsak en holdningskampanje. Som resultat av befolkningsveksten, er Jemens befolkning ung. Så mye som 43,9 % av befolkningen er under 15, mens 53,5 % er mellom 15 og 64 år. Gjennomsnittsalderen ligger på rett under 18 år.

Jemen er hovedsakelig bebodd av sunnimuslimer, men en betydelig minoritet hører til den sjiamuslimske zaidiretningen. Små grupper med jøder, kristne samt hinduer er også bosatt i Jemen, men disse utgjør mindre enn 1 % av befolkningen. Den jødiske bosetningen hadde en distinkt kultur og flere dyktige håndverkere. På begynnelsen av 1900-tallet var det over 50 000 jøder i Jemen. Dette tallet var nede i 2000 i 1994. På 16 år har det blitt redusert med mellom 80 og 90 %, og det er per 2011 er mindre enn 300 jøder i Jemen, de aller fleste i nord. Flesteparten av jødene har emigrert til Israel. Det er i og for seg like rettigheter for alle religioner, men bare Islam undervises på offentlige skoler, og ikke-muslimer har ikke lov til å ha offentlige verv.

I tillegg til den svært dominerende arabiske folkegruppen, finnes det flere somaliske flyktninger, tallet varierer mellom 91 000 og 300 000. Motsatt har flesteparten av jemenittene som har forlatt Jemen dratt til Storbritannia. Det er imidlertid også flere arabere av jemenittisk opprinnelse i Sørøst-Asia, som oftest i tilknytning til krydderhandel.

Jemens historie har i hovedsak vært delt, begrepet Jemen som samlet land har hatt liten betydning før 1918.

Allerede 1200 f.kr var Jemen et stort kulturrike. Man antar at Jemen ble styrt i flere århundrer av Qahtaniene, men det var med innføringen av alfabetet, med det sabeiske skriftspråket, at Jemen ble hurtig utviklet. Sabeerne greide å utnytte både Jemens geografiske plassering i forhold til den lukrative krydderhandelen og Jemens relativt fuktige og dermed dyrkbare område. Den greske geografen Klaudios Ptolemaios beskrev i det første århundret etter vår tidsregning landet som «Eudaimon Arabia» (=lykkelige Arabia), eller «Arabia Felix» på latin. Området var på den tiden blant verdens rikeste. Gitt navnelikheten og den store formuen har flere argumentert for at Saba er det samme som det kongeriket som er beskrevet i Bibelen. Sabeerne hadde kontakt med det etiopiske D’mt-dynastiet, og ifølge skrifter, var det immigranter fra Saba til D’mt.

Det fantes også andre riker i nærheten. Ma’in (også kalt mineerne) holdt til noe sørvest for Saba. De hadde også et eget skriftspråk, og var etter Saba det mest avanserte rike. I tillegg fantes Qataban og Hadhramaut lenger til øst. I utgangspunktet var de tre landene vasallstater for sabeerne, men på 400-tallet ble mineerne selvstendige, fulgt av Qataban og Hadhramaut. Etter flere kamper med dem og med romerne, greide Saba etter hvert å få tilbake en slags dominans i det første århundre før Kristus. Imidlertid ble de kort tid etter invadert av himjaritene, og varlagt under det Himjaritiske rike. Dette varte til omtrent 200-tallet, da Saba ble selvstendig igjen, men kort tid etter ble Saba oppløst. Mineerne forsvant mer eller mindre da de ble erobret av sabeerne. Qataban hadde en kort stortidsperiode fra 200-tallet før Kristus da de erobret Hadhramaut, og etter hvert fikk innflytelse over mineerne. De var da maktsentrum til det gikk nedover, og 150 e.Kr. ble de selv erobret av Hadhramaut. Hadhramaut ble selv ikke invadert av himjarittene på en stund.Saba greide imidlertid å få stor innflytelse over himjarittene under dennes nedgangsperiode, og de sabeisk-himatittiske styrkene greide til slutt på 340-tallet å erobre Hadhramaut.

I år 525 e.kr ble Jemen erobret av etiopiere. Kun 50 år senere ble de fortrengt av persere.

På 600-tallet ble hele den arabiske øya forent og Jemen gikk over til religionen Islam. Nord-Jemen ble etterhvert et imamat med Al-Hadi ila’l-Haqq Yahya som den første lederen i 897. Hans Rassid-dynasti varte helt til 1962. Imidlertid med opphold. Jemen ble okkupert av Egypt i det 11. århundre, av Saladin i 1173, og det lokale Rasul-dynastiet fra omtrent 1230-1442.Yahya-dynastiet var zaidiya-sjiamuslimsk, det vil si at de i motsetning til vanlig sjiaislam ikke så på imamene etter Ali som fullt så guddommelige i sin person.

I 1516 erobret mamelukkene Jemen, og året etter overga de seg til Det osmanske rike. I 1517 ble Jemen dermed del av Det osmanske rike. Imidlertid lyktes det Al-Mansur al-Qasim å kjempe mot osmanerne, og ti år etter dennes død, i 1630, mistet osmanerne kontrollen over mesteparten av Jemen, og beholdt bare enklaver langs kysten. Qasim startet sitt eget dynasti, men det regnes også som del av Rassid-dynastiet.

Etter to hundre år med selvstendighet, begynte Jemen å få interne problemer, og på 1870-tallet lyktes det osmanerne å gjenerobre Sanaá og dermed få kontroll over Nord-Jemen. Samtidig hadde Storbritannia interesser i Aden, og Det britiske ostindiske kompani erobret byen. Aden ble en viktig havn for transport av krydder fra India, og det var også et godt utgangspunkt for beseiring av de mange piratene som herjet der. Etter at Suez-kanalen ble åpnet i 1869 fikk Aden økt betydning.

I 1904 ble en grense mellom det tyrkiske nord og det britiske sør godkjent, og etter et opprør av lokale stammer, forhandlet britene med de lokale stammene og skapte sjeikdømmer, sultanater og andre inndelinger, samt delte sitt område inn i Vest- og Øst-Aden.

Etter første verdenskrig ble i 1918 Nord-Jemen selvstendig. Nord-Jemen fortsatte med imamstyre, som hadde vært de facto styrende i deler av landet en stund uansett. Imamen Hamidaddin Yahya satt uavbrutt helt til 1948, da han ble drept i et kuppforsøk.

I sør var Aden blitt en kronkoloni, og dermed ikke underlagt Britisk India. Imidlertid var all fokus sentrert rundt byen Aden, og resten av landet stagnerte mens byen ble utviklet. Misnøye med britene økte, og utover på 50-tallet hadde jemenittene, inspirert av Egypts president Gamal Abdel Nasser og dennes panarabiske tanker, begynt å kjempe mot britene.

Dette ble støttet av Nord-Jemen. Hamidaddin Yahyas sønn, Ahmad bin Yahya, tok over styringen i 1948, og flere sammenstøt mellom britene og folket i Jemen kom i årene som fulgte, for eksempel i 1953 og 1958. Etter sammenstøtet i 1958 gikk landet inn i den føderasjonen „De forente arabiske stater“ sammen med Egypt og Syria. Samarbeidet gikk dårlig og unionen ble oppløst i 1961. Imamatet, for alle praktiske formål et monarki, ble stadig mindre populært, og det ble gjennomført forsøk på å styrte imamen i 1955 og 1961. Begge ble mislykket, men Ahmad bin Yahya døde i 1962.

I Nord-Jemen ble Ahmad bin Yahyas sønn, Muhammad al-Badr, ny konge, men svært kort tid etter kroningen ble han avsatt i et kupp støttet av Egypt. Kort tid etter ble Den arabiske republikken Jemen dannet. Republikken erklærte sharia-lov som lov, og denne hadde som hensikt å gjøre slutt på konflikten mellom zaidittene (altså zaidiya-sjiaislam) og shafitter (da shafi-sunniislam). Imidlertid var de lojalistiske troppene støttet av Saudi-Arabia og Jordan, og ledet av briter, og de fortsatte som gerilja-styrker. Disse styrkene ble vanskelige å slå, og Egypt beholdt tropper inne i Nord-Jemen til 1967.

I 1962 ble Den sørarabiske føderasjonen dannet etter initiativ fra britene. Mens britene forsøkte å bekjempe Den arabiske republikken Jemen i nord, dukket frihetsbevegelsen National Liberation Front (NLF) opp. De kjempet mot britene, både i nord og i sør, og allierte seg fort med de egyptiske styrkene i nord. Britene beseiret i stor grad gruppene i 1964, og gruppene gikk dermed over til rene terrorhandlinger, som oftest rettet mot britiske militære på permisjon. Samtidig erklærte britenes statsminister Harold Wilson at britene skulle gi makt over til Den sørarabiske føderasjonen i 1968, med britisk militært nærvær. Dette medførte økte terrorhandlinger, delvis fordi Front for the Liberation of Occupied South Yemen (FLOSY) blandet seg inn i kampen, med det resultat at de to frigjøringsbevegelsene bekjempet hverandre i like stor grad som de bekjempet britisk nærvær. Resultatet ble terrorvirksomhet i så stor grad at britene i 1967 valgte å trekke seg ut.

Sør-Jemen ble dermed selvstendig under navnet «Folkerepublikken Sør-Jemen». I 1969 ble landets leder avsatt ved et kupp, og landet dreide til venstre I 1970 fikk en marxistisk fløy i NLF kontroll i det nye landet, og forandret navnet på landet til «Den demokratiske folkerepublikken Jemen». Navnet har flere interessante aspekter. Betegnelsen «Folkerepublikk» er som oftest forbundet med marxist-leninistiske trekk, og dobbelttittelen demokratisk folkerepublikk var unik for Sør-Jemen og Nord-Korea, om Etiopia brukte tittelen i en kort periode på 80-tallet. I tillegg mangler den ellers så hyppig brukte betegnelsen «arabiske», og «Sør-Jemen» ble erstattet med bare «Jemen». Landet i sør knyttet tette bånd til Kina, Cuba, Sovjetunionen og til radikale palestinske bevegelser. Disse, især Sovjetunionen, hjalp til med å bygge opp Sør-Jemens militære styrke. I Sør-Jemen var de mange politiske konfliktene ødeleggende for en allerede slitt økonomi, og Jemen ble holdt oppe i hovedsak av Sovjetunionen. Landet var en sosialistisk ettpartistat til landet opphørte å eksistere, i hovedsak som følge av at Sovjetunionen forsvant.

Nord- og Sør-Jemen hadde relativt gode forbindelser, og i 1972 ble det planlagt en sammenslåing. Imidlertid var interne problemer i landene, særlig i sør, og trefninger langs grensen, og til og med trussel om krig, hindret en effektiv sammenslåing. I 1973 brøt det ut nye kamper, og et nytt militærkupp fant sted i 1974. Samarbeidet brøt sammen og de ble nærmest skilt igjen. To oberstløytnanter prøvde å kontrollere Jemen, men de ble drept i 1977 og 1978. Sør-Jemen ble beskyldt for å stå bak, og i februar 1979 ble den såkalte tidagerskrigen utkjempet. I juni 1978 kom det første ordentlige valget i Nord-Jemen, og Ali Abdullah Saleh ble valgt til president. Han satt i resten av Nord-Jemens tid.

I 1989 utabeidet Sør-Jemen og Jemen en ny grunnlov, som ble ferdig i 1991. I 1990 ble de to områdene forent til en stat. Like etter ble den anerkjent som en stat av FN. Sanaá ble valgt som hovedstad og Saleh ble president. De første årene var preget både av økonomisk oppgang og av kriger. Jemen startet eksport av olje, som var svært innbringende, og demokratiske reformer ble begynt. Imidlertid inntok Jemen en irakiskvennlig nøytralitet under den irakiske invasjonen av Kuwait under Saddam Hussein, noe som medførte at 800 000 jemenittiske fremmedarbeidere ble eksportert fra Saudi-Arabia. Det ble også store konflikter mellom Jemens to deler, og i 1994 brøt det ut borgerkrig mellom Nord- og Sør-Jemen. Nord-Jemen vant, og unionen besto. I 1995 kom Jemen til væpnet konflikt med Eritrea om Hanishøyene. Konflikten var kortvarig, og krevde et dusin menneskeliv fra begge sider. Øygruppen hadde tilhørt Jemen, men hadde, blant annet av britiske kolonister, blitt knyttet til Eritrea, og etter hvert Etiopia. En internasjonal domstol ledet av Jemens utenriksminister Dr. Abdul Karim Aleryani kom fram til at de større øyene tilfalt Jemen, mens de mindre tilfalt Eritrea.

I 2004 brøt det ut et opprør blant Zaidiyyah-sjiamuslimene i nord, kalt houthi-krigere, og regjeringen. Regjeringen har stort sett greid å bekjempe dem, men med mange dødsfall og med store materielle skader. I tillegg har opprørene startet igjen kort tid etterpå, og det har mellom 2004 og 2010 vært seks opprør. Konflikten har en internasjonal dimensjon, da Iran er blitt anklaget av Jemens styre for å støtte houthiene, mens Saudi-Arabia antas å støtte Jemens regjering.

Utdypende artikkel: Opprøret i Jemen i 2011-2012

Opprøret i den arabiske verden i 2011 som startet i Tunisia har spredt seg til Jemen, og det er til dels store protester mot Salehs autoritære styre. Protestene begynte midt i januar, og omhandlet både den økonomiske situasjonen og de begrensede tiltakene og også krav om en lov som forbyr at presidenten kan sitte på ubestemt tid, og at han kan overføre makt til sin sønn. Søndag den 23. januar 2011 ble 19 demonstranter arrestert, inkludert den kvinnelige journalisten Tawakkul Karman, som ble et symbol på kampen mot myndighetene. Karman ble imidlertid frigitt to dager etter arrestasjonen. Saleh kunngjorde at han ikke kom til å stille til neste valg, og at han skulle skrinlegge planer om å sitte permanent som president. Dette roet imidlertid ikke demonstrantene nok, og de har ropt slagord som «En revolusjon for frie meninger», «Etter Mubarak, Ali» og «Ingen korrupsjon etter i dag». 21. februar 2012 overtok ʿAbd Rabuh Mansur Hadi som Jemens president etter å vunnet et valg uten motkandidat, mens Saleh ble gitt immunitet og dro til Amerikas forente stater, noe det har vært nye protester mot.

Tawakkul Karman mottok Nobels fredspris for 2011 for sitt engasjement, sammen med to afrikanske kvinner.

Jemen er delt inn i 20 guvernementer i tillegg til hovedstaden Sanaa som blir behandlet som et eget guvernement. Dette er en økning på fem guvernementer fra sammenslåingen, som opererte med 15, 8 fra nord og 7 fra sør. I 1991 fikk Jemen ratifisert en grunnlov. Jemen er en representativ demokratisk republikk, med en president som statsoverhode og statsminister som regjeringsoverhode. Jemens lovgivende forsamling består av to kamre. Shurarådet består av 111 seter og blir utpekt av presidenten. Shura spiller på et krav fra 30-tallet fra Det muslimske brorskapet om at den ideelle regjeringen skulle ha et råd av representanter fra folket, «Shura», som hadde mer religiøse enn politisk-administrative plikter. Representantenes hus består av 301 seter og blir valgt på grunnlag av en folkeavstemning med enkeltmannskretser. Originalt var det 309 medlemmer av det samlede jemenittiske parlamentet. Bakgrunnen for det var at det var en sammenslåing av de 159 og 111 setene i de to tidligere landenes respektive parlamenter, pluss 39 seter reservert tidligere forbudte partier. Senere ble tallet redusert med åtte plasser til 301. Representantene sitter i en seksårsperiode. Presidentvalg avholdes hvert 7. år. Statsminister og regjering blir utpekt av presidenten. Jemen har allmenn stemmerett for alle over 18 år.

Ali Abdullah Saleh satt t uavbrutt fra 1990 til 2012, da han tok over som president for et samlet Jemen. Ideen var opprinnelig at presidenten i Nord-Jemen ble president i et samlet Jemen, mens Sør-Jemens president ble visepresident. Selv om presidentperioden fra begynnelsen av varte i fem år ventet Saleh til 1999 med å skrive ut valg. Etter at Saleh vant med 91,2% av stemmene, forandret han lengden på presidentvalg fra fem til syv år, og tiden de folkevalgte satt fra fire til seks år. Både i presidentvalg og i valg av folkevalgte, dominerer Salehs parti Det allmenne folkekongressen stort, i alle fall før opprøret – landets politiske fremtid er usikker. Valgene har av internasjonale observatører blitt sett på som «delvis frie». Statsministrene byttes imidlertid ut. Abdul Qadir Bajamal satt mellom 2001 og 2007, og ble deretter erstattet av Ali Mohammed Mujur. Statsministrene pekes ut av presidenten. I tillegg til GPC, finnes også en rekke andre partier, men de har liten faktisk makt. De har samlet 63 av de 301 setene.

Stammene i Jemen er lite samarbeidsvillige med regjeringen, og er i liten grad hjelpsom og som oftest direkte hindrer staten i å gjennomføre flere oppgaver. Som oftest gjøres dette indirekte ved å knytte opp ressurser med å prøve å få kontroll over stammene. Stammetenkningen bidrar til at det allerede fragmenterte landet er enda vanskeligere å styre, og det er blitt påpekt at dette har skapt en god base for trening og rekruttering av Al-Qaida-terrorister.

Jemen har imidlertid gode forbindelser til flere land. Især Djibouti, Pakistan, India og Somalia har Jemen gode forhold til. Forholdet til USA er anstrengt både med tanke på Jemens rolle i Al-Qaidas terrorplaner og i at USA ikke har noen militære eller kommersielle bånd til landet, og ettersom USA har liten støtte til Jemens president. Forholdet til Saudi-Arabia har stabilisert seg til en viss grad, men er fortsatt relativt anstrengt. Forholdet til Eritrea er også anstrengt. Jemens forhold til nabolandet Oman er godt etter at de to landene markerte grensene fort etter at Jemen ble samlet.

Jemens lover er basert på islamsk, tyrkisk og engelsk lovsystem, men også på stammelover. Landet er et av 58 land som praktiserer dødsstraff per desember 2010. Imidlertid er ikke Jemen forskjellig fra naboene sine; samtlige land på den arabiske halvøy med unntak av Israel praktiserer dødsstraff.

Den dømmende makt, da Høyesterett, kan ofte bruke Sharia i tillegg til eller som alternativ til lovsystemet som var en sammenfletting av det verdslige nord og det sosialistiske sør. Det amerikanske utenriksdepartement anser Høyesterett som svakt, korrupt og uselvstendig. De viser til

Menneskerettighetene anses å være i relativt dårlig forfatning i Jemen, og det har kommet fram bevis om tortur og mishandling av fanger. Jemen rangerer på 170.-plass av 178 land i Reportere uten grensers oversikt. Jemen anklages for vilkårlige arrestasjoner på pressefolk og menneskerettighetsforkjempere. Vilkårlige arrestasjoner eller forsvinninger av politiske dissidenter er også vanlig, og presse- og talefrihet er sterkt begrenset.

Jemen anerkjenner ikke Den internasjonale domstolens obligatoriske jurisdiksjon i Jemen. Dette ble spesielt betent under etterforskningen av Farouk Abdulhak under etterforskningen av drapet på Martine Vik Magnussen.

Jemen har et stort underskudd på sin utenrikshandel, i stor grad fordi de importerer mye mat fra andre land. Jemens næringsliv etter sammenslåingen bar preg av en sammenslåing av de to ulike systemene; i Nord-Jemen var det i hovedsak vestlig og privatisert, i Sør-Jemen var det sosialistisk og statsstyrt. Den økonomiske utviklingen ble i begynnelsen også hemmet av at Jemen ble med på FNs sanksjoner mot Irak, som var Jemens klart største handelspartner. Ettersom Jemen støttet Irak politisk, greide de dermed også å fremmedgjøre seg fra andre potensielle samarbeidspartnere. Dette hadde også direkte følger i at 800 000 jemenitter, som vanligvis sendte hjem større summer fra arbeid i Saudi-Arabia, ble hjemsendt som følge av Jemens politiske allianse.

Deretter ble borgerkriger ytterligende ødeleggende for landet. Rundt tusenårsskiftet normaliserte Jemen forholdet til Saudi-Arabia.

Jemen er det fattigste landet i den arabiske verden. Landet er avhengig av oljereservene, som er avtagende. Oljen er tykk, noe som ved siden av politisk usikkerhet medfører høy risiko for virksomheten. DNO driver omfattende leting og produksjon av olje i Jemen. På grunn av avhengighet til oljen, har Jemens myndigheter igangsatt et reformprogram fra 2006 for å tiltrekke utenlandske investorer til ikke-oljerelaterte prosjekter. Dette har vært delvis vellykket, men Jemens politisk ustabile situasjon vanskeliggjør situasjonen. I senere tid har Jemen også begynt eksport av flytende naturgass (LNG). Andre naturressurser inkluderer hydrokarboner, gull, uran, bauxitt, kull, jern, fosfat, wolfram, sink, sølv og kobber.

Over halvparten av arbeidsstyrken er sysselsatt i landbruket, men som tilfellet er med de fleste land i Midtøsten, er heller ikke Jemen selvforsynt med mat. Omkring 6% av Jemens landområde er dyrkbar jord, og av denne er 30% beitemark. Dyrking til eget forbruk dominerer jordbruket. De viktigste kornproduktene er hirse og durra. Det dyrkes også frukt, nøtter, kaffe og bomull. Kameler, sauer og geiter gir kjøtt, melk og skinn. Kaffe eksporteres i stor grad. Imidlertid er med god margin den mest dyrkede planten khat, som gir stor avkastning. På grunn av den stort utbredte khat-tyggingen (se Kultur) er også den narkotiske planten svært dominerende i landets økonomi, og det anses at 25% av bruttonasjonalprodukt er salg av khat. I tillegg til den negative påvirkningen dette har på befolkningen, knytter khat-dyrkingen opp mye av den begrensede vanntilførselen og den fruktbare jorda. Særlig har dyrking av khat ødelagt for kaffeproduksjonen.

Fiske er viktig særlig i Adenbukta. Andre næringsveier er bomullstekstiler samt lærvarer. Jemen produserer også sement. Jemens nasjonale flyselskap er Yemenia Airways.

Jemen har imidlertid stor arbeidsledighet, i 2003 var den så høy som 35%. Nesten halvparten av befolkningen, da omtrent 45%, regnes som under fattigdomsgrensen. Jemen er på 177.-plass i bruttonasjonalprodukt per innbygger. Dette er riktignok en oversikt med ikke-selvstendige øyer som Caymanøyene og Jersey, men Jemen er det klart fattigste av landene på den arabiske halvøy.

På tross av en lang og kulturelt avansert historie, fire steder på UNESCOs verdensarv og gode bademuligheter, har ikke Jemen fått igang turisme å snakke om. Dette skyldes i stor grad de mange interne konfliktene, og at disse i senere tid har ført til at opprørere har tatt vestlige turister som gisler. I begynnelsen greide turistene seg uten å bli skadet, men i senere tid har dette forandret seg, og siden 2007 har 20 turister blitt drept av opprørere. I tillegg har pirater gjort reiser til Socotra vanskelig. Den 25. februar 2010 advarte Utenriksdepartementet mot å reise til Jemen med mindre det var strengt nødvendig, og denne advarselen er fortsatt, per februar 2011, gjeldende. Norge er ikke alene, blant annet har det amerikanske, det tyske og det britiske utenriksdepartement samme advarsel. Sverige advarer også mot strengt nødvendige reiser.

Jemens infrastruktur er i hovedsak sterkt redusert som følge av indre stridigheter og piratvirksomhet. Landet har ikke et velutviklet transportsystem, ser man bort fra flyplassene.

Jemen har 17 asfalterte flyplasser, av hvilke fire kan kategoriseres som store (over 3047 meter med landingsplass). Av de over 70 000 kilometrene med veier, er under en tiendedel asfaltert. Jemen har ingen jernbane. Jemens handelsmarine består per 2011 av seks skip, i tillegg til 14 som er registrert utenfor landets grenser. Jemen har tre store havner, Aden, Al Hudaydah og Al Mukalla. Imidlertid er shipping svært farlig gitt de mange piratene i Adenbukta og Rødehavet.

Innen kommunikasjon har mobiltelefoner en sterk dominans. Det er under en million fasttelefoner, mens det er godt over 8 millioner mobiltelefoner. I underkant av to og en halv million innbyggere er brukere av internett. Det er bare statlig TV med to kanaler, men også omanske og saudiarabiske kanaler kan tas inn.

I 1996 hadde 38% av Jemens befolkning tilgang til helsetjenester, og 55% hadde tilgang til rent vann. Jemens barnedødelighet ligger på 5,5%, og Jemen er dermed på 38.-plass på listen over høyest barnedødelighet. Gjennomsnittsalderen i Jemen er på 63,36 år med noe høyere for kvinner enn for menn. Jemens gjennomsnittsalder er den 174. høyeste, her igjen inkludert ikke-selvstendige områder. Smittefaren i Jemen er høy, særlig for tyfus, Hepatitt A-virus og diaré.

Jemen har et universitet i Sanaá i tillegg til flere tekniske høyskoler. Av Jemens skolebarn, var det 29% som kom til femteklasse i perioden 1986-1993. Dette har utviklet seg, og forventet skolealder ligger på 11 år hos menn og 7 hos kvinner. Man antar at omtrent halvparten av befolkningen er lesekyndig, med en sterk overvekt (70%) av menn.

Jemen har en rik historie med mange sivilisasjoner som har satt sitt merke på området. Ettersom alfabetet kom til Jemen ca. 800 f.Kr., har landet flere gamle skriftlige kilder og gjenstander. Dette, kombinert med de lange strendene, kunne ha vært et glimrende utgangspunkt for turisme, men på grunn av de stadige trefningene med separatistgrupper har dette vanskelig latt seg gjøre.

Jemen har fire steder som har kommet på Unescos verdensarvliste. I tillegg til øya Socotra (se geografi), er byen Shibam, med høyhus fra 1600-tallet og tidligere, gamlebyen i Sanaá med 1400 år gamle bygninger og den gamle byen Zahid på listen.

Sanaá har vært den arabiske kulturhovedstaden, og er et kulturelt sentrum i regionen. Byens poetiske sanger, al-Ghina al-San’ani, med tilhørende ritualer og seremonier, ble utnevnt av UNESCO til Mesterverker i muntlig og immateriell kulturarv.

Jemenittisk diett består i stor grad av kylling og lam, og langt mindre av storfe. Nasjonalretten er Saltah, en slags gryterett med kylling, lam eller av og til biff som base, og med diverse ingredienser, som varierer fra hushold til hushold. Matrettene er som oftest forskjellige gryteretter.

Fotball er populært, men landslaget har en svært beskjeden innsats. Sør-Jemen kvalifiserte seg én gang til Asiamesterskapet i fotball, men de tapte begge kampene. Dette er den eneste gangen Jemen har vært i et kontinentalmesterskap. Jemen har ikke et kvinnelandslag i fotball, i likhet med Saudi-Arabia og Oman, men i motsetning til resten av den arabiske halvøy.

Forekomsten av tygging av det mildt narkotiske stoffet khat (Catha edulis) er svært hyppig i Jemen. Så mange som opp til tre fjerdedeler av voksne jemenitter tygger khat. Fattige jemenitter kan finne på å velge khat foran mat om de ikke har råd til begge deler, og store summer brukes på khat. Saften fra khat gir en amfetaminaktig opplevelse, og brukes av jemenittiske forretningsfolk, om enn det ikke forventes at utlendinger deltar i dette.

Pier Paolo Pasolinis filmatisering av Dekameronen ble spilt inn i Jemen.

Den jemenittiske forfatteren og opposisjonspolitikeren Mansur Rajih kom til Norge i 1998, og har vært fribyforfatter i Stavanger. Diktene hans er oversatt til norsk av Tor Obrestad mfl


Algerie · Bahrain · Djibouti · Egypt · De forente arabiske emirater · Irak · Jemen · Jordan · Qatar · Komorene · Kuwait · Libanon · Libya · Marokko · Mauritania · Oman · Palestina · Saudi-Arabia · Somalia · Sudan · Syria1 · Tunisia

Brasil  · Eritrea  · India  · Venezuela

Afghanistan · Albania · Algerie · Aserbajdsjan · Bahrain · Bangladesh · Benin · Burkina Faso · Brunei · Djibouti · Egypt · Elfenbenskysten · De forente arabiske emirater · Gabon · Gambia · Guinea · Guinea-Bissau · Guyana · Indonesia · Irak · Iran · Jemen · Jordan · Kamerun · Kasakhstan · Kirgisistan · Komorene · Kuwait · Libanon · Libya · Malaysia · Maldivene · Mali · Marokko · Mauritania · Mosambik · Niger · Nigeria · Oman · Pakistan · Palestina · Qatar · Saudi-Arabia · Senegal · Sierra Leone · Somalia · Sudan · Surinam · Syria · Tadsjikistan · Tunisia · Togo · Tsjad · Turkmenistan · Tyrkia · Uganda · Usbekistan

Bosnia-Hercegovina · Nord-Kypros · Den sentralafrikanske republikk · Russland · Thailand

Den afrikanske union · Den arabiske liga · Economic Cooperation Organization · FN · Organisasjonen av alliansefrie nasjoner

Afghanistan · Armenia1 · Aserbajdsjan1 · Bahrain · Bangladesh · Bhutan · Brunei · Burma (Myanmar) · Egypt2 · De forente arabiske emirater · Filippinene · Georgia1 · India · Indonesia3 · Irak · Iran · Israel · Japan · Jemen · Jordan · Kambodsja · Kasakhstan1 · Folkerepublikken Kina · Kirgisistan · Kuwait · Kypros1 · Laos · Libanon · Malaysia · Maldivene · Mongolia · Nepal · Nord-Korea · Oman · Pakistan · Qatar · Russland1 · Saudi-Arabia · Singapore · Sri Lanka · Syria · Sør-Korea · Tadsjikistan · Thailand · Turkmenistan · Tyrkia1 · Usbekistan · Vietnam · Øst-Timor3

Abkhasia1,4 · Nagorno-Karabakh1,4 · Nord-Kypros1,4 · Den palestinske selvstyremyndigheten5 · Republikken Kina (Taiwan)6 · Sør-Ossetia1,4

Akrotiri og Dekelia7 · Det britiske territoriet i Indiahavet7 · Christmasøya3,8 · Hongkong9 · Kokosøyene8 · Macao9

Bahrain · Egypt · Gazastripen1 · Irak · Iran · Israel · Jordan · Kuwait · Kypros · Libanon · Nord-Kypros2 · Oman · Qatar · Saudi-Arabia · Syria · Tyrkia · De forente arabiske emirater · Vestbredden3 · Jemen

Afghanistan · Algerie · Armenia · Aserbajdsjan · Djibouti · Eritrea · Georgia · Libya · Marokko · Pakistan · Somalia · Sudan · Tunisia · Vest-Sahara (SADR)5

Konflikt · Kvartetten

· · · ·